|
Glasskula: Kongsvinger - Moss
|
Kongsvinger Toppfotball: Dårlig spill, identitetskrise og drømmen om å skape "vakre bilder" på fotball-banen.
Det største problemet med å skrive en slik Glasskule er den økende negativiteten og frustrasjonen.
Det preger tipsene, det preger ønsket om å engasjere seg, og det preger viljen til å gå på kamp.
Det er dødt, trist, uengasjerende og faktisk litt flaut.
Det er ikke gøy å høre fotball-podcaster snakke om Vinger lenger.
Vi hever målene men senker kvaliteten på fotballen.
Vi kjøper dyre spillere, mens andre lag som selger spillere rykker ifra på tabellen.
Andre lags supportere ler av profesjonalisering og Mapei-tester, fordi fotballen er seig som gammel flesk og motti.
Det er vi KIL-supportere som merker dette best.
Det er vi som i hovedsak tar imot hån, spørsmål og latter, mens vi prøver å skrape sammen et siste forsvar av lagets spill på banen.
Så der røyk den positiviteten.
Kampen mot Åsane kan fint oppsummeres med en «Hits for frustration»-collection.
Vi kan blant annet presentere hitene «Oooops, I did it again», «Påan igjen» og (undertegnedes egenkomponerte låt) «I banging my head against the wall….wery wery hard».
Kongsvinger startet friskt, skapte 2-3 sjanser……og så startet trillingen, og trillingen, og trillingen.
Det var et tidsspørsmål før Åsane spilte seg inn i kampen, og der bergenserne var oppofrende i forsvar, var KIL som julenissen på julaften.
Et stort Glåmdalsk «ho ho» og velkommen under juletreet.
Barmen var omtrent like alene som Neil Armstrong på månen, da Åsane utlignet.
Haga kunne ført ballen gjennom hele Finnskogleden, uten at KIL-spillerne hadde gjort noe med det.
Pang…..mål……kampen er snudd….og «Hits for frustration», spilles på full guffe.
Resten av kampen har vi sett før. Det er ingenting å skrive særlig hjem om.
Det er ingen som tar tak, ingen som står frem, og Åsane virket komfortable i forsvar.
I KIL-leiren beskrives det som «vi kontrollerer og styrer kampen»……I Åsane-leiren beskrives det som hvilepuls.
Det var nesten sjeldent godt med landslagspause. Og det sier ikke rent lite med Ståle Solbakken som hovedtrener.
Johan Wennbergs navn diskuteres også heftig etter kampene.
Wennberg virker til å ha innført like mye vinnerkultur og guts, som man gjør i sandkassen i en gjennomsnitts barnehage.
Det virker planløst, små-kaotisk, og spillerne spiller på de merkeligste steder.
Det triste er at vi egentlig liker Wennberg, og ønsker at han skal lykkes.
Han får heller ikke mye hjelp. Etablerte spillere spiller som Bambi på glattisen, og nye spillere har ikke vist seg frem.
Det er en uendelig blåbær-suppe som gjør at mange egentlig har gitt opp denne sesongen.
På kontoret sitter styret, med Nystuen i spissen, og ser en fotball som gjør at vi aldri kommer til å rykke opp.
Skal denne fotball fungere må vi:
1) Innføre mer vinnerkultur og vilje. Erstatte henge-huer med folk som tør å åpne kjeften.
2) Ha bedre spillere, og slutte å overvurdere egen spillerstall.
3) Øke bunn-nivået.
4) Fungere bedre taktisk og spille pragmatisk fotball når det trengs.
5) Ha en plan B og C som fungerer mot lavtliggende lag.
6) Slutte å late som at midtbanespillerne og spissene, er backer.
Pr dags dato fungerer sånn cirka 0 av 6.
Denne gangen tar vi imot Moss.
Klubbene er ganske like rent historisk, og det er litt sus over disse oppgjørene.
Utenom det så betoner sesongene seg ganske ulikt.
Moss er laget med få ressurser, men som får til mye.
Kongsvinger fremstår mer og mer som det motsatte i 2024.
Moss har flyt, vilje, innsats og entusiasme. Det på tross av at fotballen ikke er den beste bestandig, der heller.
PÃ¥ Vinger har entusiasmen synket med resultatene.
Glasskula spår et kampbilde der Moss ligger tilbake med mange mann i forsvar, og hvor KIL «styrer» kampen.
Det ender som det må ende, og Moss vinner 2-1.
Vi savner fanden-i-voldsk-het, og at den på-skrytte tømmerhogger-mentaliteten faktisk vises på banen.
Vi savner folk som skriker i rein frustrasjon.
Vi savner folk som vil vise seg frem.
Vi savner drittsekkene som fikk motstanderlaget til å rive seg i håret.
Vi savner sprukne never i 20 minus, da man svingte øksa i skogen, en iskald januar-dag.
Vi savner muren som holdt svenskene unna.
Vi savner fattige skogsfolk, oppfostret på blodslit, som stod opp mot skogseierne.
I dag er Kongsvinger Toppfotball den rike kunstmaleren som ønsket fremgang og berømmelse ved å skape vakre bilder, men som havnet i det indre mørket fordi penselen knakk.
Da er det jo ekstra dumt at man tror man er tømmerhogger.
 Del på facebook
|
|
|
Kommentarer
|
|
|
|
|
|
