|
Glasskula: Kongsvinger - Lyn
|
Rull ut den røde løperen - Kong Olavs klubb kommer til skauen!
Etter en ørkenvandring uten sidestykke er Lyn atter tilbake på nest øverste nivå. Samme nivå vi forlot da konkursen ble et faktum i uåret 2010 og sendte oss på hodet ned i sjettedivisjon. Gjenreiselsen startet med to rake opprykk fra fjerde-, og tredjedivisjon (vi betalte ut gjelden til klubbens gamle andrelag og kunne med det hoppe på elegant vis over femtedivisjon), men etter en god sesong i gamle andredivisjon begynte det å harke i maskineriet. Det forventede opprykksmaratonet fikk seg et kraftig skudd for baugen når nedrykksspøkelset begynte å rasle med kjettingene i 2014. I 2015 etter at klubben kom opp med den brilliante ideen å kaste alle lønnende spillere på dør kom det ydmykende og uunngåelige nedrykket tilbake til tredjedivisjon.
I 2016 vant vi som ventet ligaen enkelt, men på grunn av forbundets uransakelige veier måtte divisjonssystemet legges om nøyaktig det året. Vi kvalifiserte oss med det til spill i *nye* tredjedivisjon. Og der skulle vi bli. Etter å ha kjælet og kost med opprykk noen sesonger uten å kunne sprette den forløsende champagnekorken, stagnerte klubben for alvor og ble en middelhavsfarer på dette gudsforlatte nivået. Andrelag så langt øyet rekker!
Det var ikke før i 2021 at man kom til erkjennelsen at «faen, det er jo massevis av penger her på vestkanten!». Følgelig trommet man sammen et aksjeselskap å spleise klubben med hvor Camilla og Preben kunne sløse litt med familieformuen på nogle aktier. Noen uker senere og oppunder ti innsamlede millioner var man omsider klar for å betale seg ut av uføret. Den ene stjernespilleren etter den andre trillet inn på Kringsjå, men kanskje viktigst av dem alle: gamle trebein Jan Halvor Halvorsen. Jan Halvor tar alt med et smil, en kamp av gangen, og bygger møysommelig kollektiver som kan få de mest falmede tredjedivisjonsspillere til å skinne. Fasiten ble to opprykk i en så forrykende fart at det ga selv de mest optimistiske på Oslo vest nakkesleng. Etter sju strake år (5,5 om man trekker fra det halvannet året vi ikke fikk spille på grunn av korona) hadde krølltoppen fra Bamble gjort kål på konkursen, og for evig skrevet seg inn i hjertet til alle mellom Lysakerelven og Uelandsgate.
Og Jan Halvor gir seg jo selvfølgelig ikke der. For selv om en rekke spillere med tredjedivisjonskamper fremdeles aksler Lyns tricolore (ti av de seksten benyttede i nedsablingen av Stabæk) er det svært lite tredjedivisjonsfotball igjen i Lyn. Etter at premierenervene la seg etter tapet mot Moss på Melløs i serieåpningen har det gått slag i slag, og selv om det ble en del uavgjort har vi vist oss som et lag det er vanskelig å slå. Selv ikke dokkemennene til oljebaronen Trøim klarte å ta poeng fra Lyn i starten av sesongen. Tapene kom naturligvis etter hvert, men som regel har de ikke vært veldig fortjente. 1-0 for Raufoss kunne like lett ha endt andre veien. Vi var svært uheldige som tapte mot Sogndal på Bislett, og mot Bryne kollapset vi etter å ha tatt ledelsen for tredje gang i det 76. minutt. Siden har vi tatt tre strake trepoengere mot Åsane, Mjøndalen og Stabæk. Smekk, smekk og SMÆKK. Forbitrende at vi ikke klarte å påføre Stabæk deres største tap i klubbhistorien (de tapte 1-8 mot Brann i 2001), men vi tar det vi kan få.
Per i dag ser Lyn ut som en million, og det er kun pengesluket på Valle som har scoret flere enn oss. En nydelig anledning til å reise en tur ut i skauen og sprite opp livet til en gjeng med dølle primærnæringsfolk. Og hvordan står det egentlig til med de dølle primærnæringsfolka? Vel, et av sesongens drøyeste tabellras er i ferd med å utspille seg, og det på helt riktig tidpunkt for Lyn. For fra å se ut som åpenbare opprykkskandidater har Kongsvinger nylig blitt skjøvet ut av kvalikplassene av nevnte Lyn, og sist seier kom mot Bryne i det vi kun med et nødskrik kan kalle juni. Tre poeng på seks kamper og brølere som 4-4 mot Ålesund, 0-5 mot Åsane og 3-3 mot Levanger. KIL ser kanskje noe bedre ut på hjemmebane, men Lyn er altså så gode i gassen at her må hjemmelaget levere svært godt for både ett og tre poeng.
Ser vi på oppgjøret historisk har KIL siden 1963 (det er så langt tilbake i tid orakelet www.lynhistorie.com når) hatt et tålelig greit tak på Lyn med totalt ni seiere på 17 kamper. Lyn på sin side har kun vunnet to av nevnte 17 og ingen av disse har kommet på Gjemselund. Lyn kan med andre ord ta det som meget mulig er klubbens første seier på Gjemselund noensinne på søndag. Hvilken innvirkning dette har på det vi har i vente vites ikke, men Lyn har utvilsomt en jobb å gjøre for å få balanse i regnskapet.
Vil avslutte med noen velmente råd fra en jålete kaffelattedrikkende femi med kulturell kapital til oppetter ørene:
- Hvis dere ikke klarer å passe banneret deres så får det bli igjen på låven.
- Herregud, la nå de trærne være! Det er kanskje dyrere med terapi og privattimer på treningssenter enn en øks, men det betyr ikke at man bare kan gå løs på andre skapninger på den måten.
- Cowboyhatt er støgt, råning er harry og sørstatsflagget er rasistisk.
- Kanskje dere hadde fått flere folk på besøk om dere bare flyttet hele bygda til Sverige?
- Ulv er en viktig del av det norske artsmangfoldet. Bestandene må vernes, og tiltak må settes inn for at de kan vokse betydelig.
Sees på søndag!
Mvh.
Hovedstadseliten
 Del på facebook
|
|
|
Kommentarer
|
|
|
|
|
|
