Neste kamp
Kongsvinger - Sogndal
23.11.2019, 18:00 Kvalifisering
Forrige kamp
FK Jerv - Kongsvinger 0-2
09.11.2019, 15:30
30 år med KIL - Opp og nedturer
Det er gått 30 år siden Kongsvinger supporterklubb ble startet. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe fra de første fem til seks første årene...

..., men jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på mye morsomt med KIL Supporterklubb gjennom snart 20 år.

Det har vært morsomme år. Det har vær stunder hvor man har lurt på hvorfor man i all verden er med på dette. Hvorfor man vil seg noe så vondt som å se et fotballag bli ydmyket mot middelmådige bedriftsfotballag. Jeg har flere ganger lurt på hvorfor jeg bruker ufattelig mye penger på å følge dette laget i inn- og utland? Noe som de fleste anser som galskap. Men hver gang jeg stiller meg dette spørsmålet kommer det samme svaret opp; Fordi jeg elsker byen og laget. Elsker med stor E. Fotball er ikke en hobby. Det er en lidenskap jeg aldri klarer å gi slipp på. En lidenskap jeg heller ikke akter å gi slipp på, selv om jeg har tenkt det i mine tyngre stunder. Ja fotballen betyr så mye for meg, at jeg helst ikke leser lokalavisa etter et tap. Jeg hater det virkelig!

Jeg har vært med på mye, som mange av den yngre garde ikke har fått være med på. Det har vært alkohol, trange busser, mer eller mindre hyggelige pubbesøk, det har vært hat til KIL, det har vært masse kjærlighet til KIL. Det har vært litt bråk her og der. Det har vært turer i inn- og utland. Og det har vært enda mer øl. Og det har vært MYE gøy.

Noe av dette som mange her på forumet ikke har vært med på, vil jeg dele med brukerne av forumet.

Det første jeg husker fra Gjemselund er ufattelig lenge siden. Jeg var kanskje 4 år, og satt i vogn. Jeg husker ikke hvilke kamper jeg så, bare at jeg var på stadion. Den første kampen som har brent seg fast i hjernen var opprykkskampen mot Grand Bodø i 1982. Året da KIL tok steget opp i eliten, eller det som den gang het 1.divisjon. Som alle andre, barn som voksne, stormet jeg ut på banen. Det var den tid da løpebane av grus og en tung betongtribune var The main stand.

Noen år etter opprykkskvelden i 1982 begynte jeg å reise rundt på kamper, sammen med fatteren og kompisene hans. Noen år senere var jeg gammel nok til å turnere med supporterne alene.

Beryktede rasshøl
Det var helt andre tider enn nå. Ja, Kongsvingerfansen var en periode beryktet. Vi var mange, det var liv, og det var rølp, en slåsskamp her og en slåsskamp der. Som fjortis syntes man det var litt stas at supporterklubben var beryktet. Det var alltid litt tøft å komme til en stadio der folk så rart på deg og gikk over på andre siden av fortauet når du tittet hardt på dem eller slang ut en eller annen strofe. Jo eldre man blir, desto mer latterlig synes man det var. Der vi var den gang, er BriskebyFanden nå. Små drittunger som synes det er kult å rope ”rasshøl”, ”homo”, ”bror din tar deg bakfra” så kvisene skyter ut av ansiktet som en nypløyd Stangeåker. Slik er BriskebyFanden i dag.

Jeg klarer ikke lenger å se hva som er kult med å bråke på kamper. Greit nok, jeg skal innrømme at det klør litt i hendene i blant, at jeg har lyst til å fly på en eller annen tulling med ei stygg drakt (helst i grønn og hvit eller blå og rød). Men jeg gjør det ikke. Jeg tror ikke følelsen etter å vise muskler skyldes at jeg kan være aggressiv. Det skyldes at den oppriktige kjærligheten til KIL tar overhånd.

Men hva husker jeg best fra tiden i KIL supporterklubb. Det har vært mye. Det har vært togturer til Bergen, Kristiansand, biler til Stavanger, buss til Sør-Vest Sverige og fly til Torino.

Tog til Bergen
Men det var en gang supporterklubben var så stor at det ble satt opp eget supportertog til Bergen. Sikkert 300 fans var vi. Det var barn, ungdom, foreldre og besteforeldre. Side om side om side på statsbanene i altfor mange timer. Med kun et mål for øye; vi skulle se KIL vinne tre poeng. Gutta fra skauen skulle heies frem. Det har vært mange turer til Bergen. Det har vært knyttnever mot knyttnever med folk i Bergen med talefeil. I sentrum og utenfor stadion.

Tidenes ran
Men en av turene som har brent seg fast, var turen til Kristiansand 16.mai 1994. Altfor tidlig på morgenen dagen før nasjonaldagen var vi en gjeng som satte oss på toget fra Kongsvinger, med endestasjon Kristiansand. Etter langt om lenge kom vi frem til Jesuslandet. Der var vi ikke alene. Det ramlet på med biler fra Vinger. Også et par minibusser kom det. Dette måtte bare bli liv.

Først gikk harmen til en litt for full KILfan utover en alkoholiker i Kristiansand, som gikk på en skikkelig smell. Så gikk turen til fotballpuben Kick hvor det ble småampert fordi KILflagg ble hengt over noen blomsterpotter i bakgårdsserveringen. Men skikkelig action ble det ikke før en mistet pilsen i hodet på en lokal helt. Ikke før jeg fattet hva som egentlig skjedde fløy ølglass og plaststoler gjennom lufta. Noen skulle markere at KIL supporterklubb var på tur.

Også på kamparenaen ble det småbråk. Etter å ha blitt presset i 89 minutter vant KIL 1-0. Årets ran var det. Geir Frigård rundstjal Kristiansand for poeng. Det ble kastet flasker mot oss. Og det ble slått tilbake. Det ble ropet ”Hjem og suge Julius”. Det tok virkelig av.

Men også ODD-fansen fikk merke at Kongsvinger supporters ikke var noen man køddet med. To busser til Skien en gang på vårparten midt på slutten av 90-tallet var action. Noen småruss som prøvde og kødde. En kongsvingergutt som tok flaggstanga vår og slo vilt rundt seg. Etter kampen fortsatte bråket utenfor bussene. Heldigvis var det noen av de eldre supporterne som brøt inn og stoppet det hele.

Vi skal ut i Europa
Men det morsomste jeg har vært med på er to spesielle turer. KIL i UEFA-Cupen. Først var det Öster i svenske Vexsjö. En stappfull buss, la ut på en 9 timers tur fra Kongsvinger Taverna grytidlig på 15. september 1993. Vel nede i Sverige fant vi en pub som ble kledd i rødt og hvit. Alle svensker ble jaget eller kastet ut. Puben var vår. Kun en forskrekket neger ble igjen av de lokale. Etter altfor mange pils var det klart for kamp. Ingen hadde håpet på poeng. Vi vet alle hvordan det gikk. Full pott, og like full i bussen hjem.

Noen uker senere hadde jeg bursdag. Gaven jeg fikk glemmer jeg aldri. Det var en flybillett til Torino. Jeg skulle til Italia og forsvare KIL supporterklubb mot selveste Juventus. Men jeg var ikke alene der nede. Dagene fremover mot kampdagen raste det på med supportere. De fleste kom med fly, men det dukket også opp noen som hadde tatt toget fra Vinger. Til slutt var vi ca 150 stykker, stolt kledd i rødt og hvit inne på Stadio Del Alpi.

Det ble heldigvis ikke bråk der, selv om en tulling presterte å klatre over gjerdet som skulle skille supporterne og løpebanen. Ingen politi forsøkte å stoppe han. De bare sto og ventet på at idioten klatret over, for så å legge han i jern. Eller hva med supporteren som ikke mestret vorspielet og sovnet på kampen. Vi vekket han da vi skulle hjem…

Dette er nok det største jeg har vært med på i KILs historie. Selv om resultatet var tragisk, var vi fullt på høyde med italienerne Vi tapte 2-0. Ufortjent. Holtan dreit seg ut mellom stengene, og vi fikk et mål annullert på stillingen 0-0. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det ble annullert.

Tverrliggeren på Åråsen
Året i forveien var det duket for en annen kamp jeg sent vil glemme. Semifinale i cupen, borte mot Lillestrøm. Aldri, verken før eller etter, har jeg opplevd at Kanarifansen har blitt sunget ut på hjemmebane. Men denne kampen var unntaket. 4 busser og et tog med KILfans var på plass. Det var raketter, TIFO og liv. En KIL-supporter som ble tauet inn i pausen, og politiet ville plassere han i samme bil med 4 LSK-fans. Jeg skal ikke nevne navnet i tilfelle vedkommende er på forumet. Men episoden endte med at politiet forsto at her ble det liv, så han slapp fri.

Til slutt tapte KIL 1-0. Tragisk, ettersom Kaasa skøyt i tverrligger på overtid. Det var så hardt så stanga rister den dag i dag. Det er sant. Jeg var på Åråsen og så LSK v Viking for noen år siden. Da dirret det i treverket enda.

Slaget om Nadderud
Dessverre stopper ikke lista over nedturer med KIL der. 16. maikampen i 1996 er en helt spesiell kamp for mange. På en måte var denne kampen et tragisk vendepunkt for Kongsvinger supporterklubb. Det var også den kampen hvor mange begynte å tenke; er det virkelig dette vi vil være med på? Er slåsskamper blitt viktigere enn KIL? Slaget om Nadderud ble det kalt. KIL ble knust 5-0, derimot ble Berget det Blå knust like mange ganger på tribunen. Det startet med synging, og endte med mynt- og flaskekasting, søppelkasser i brann og en billettluke som veltet. Ja, det var såpass mye bråk at politiet filmet oss hele 2.omg. Utenfor stadion etter kampen ble det bare verre og verre. Invasjonen av Normandie var ikke noe i forhold (en liten overdrivelse fra min side). Det lå pappagutter over alt. Noen blødde neseblod, andre hadde fått sine blå-grønne trøyer revet i filler. Men la meg si det; jeg bærer intet nag til Stabæk lenger, særlig ikke etter at de skøyt Skamma ned i 1.div.

Splittelsen
Det var nok etter den nevnte kamp at det gikk opp for ganske mange, særlig blant de den gang voksne supporterne, at bråk ikke hører hjemme på en fotballarena. Det var jo etter dette at supporterklubben ble splittet i tre; Felt-F supporters, Kongsvinger Supporterklubb og Bermen.

Alt ble så annerledes etter dette. Greit nok, så vidt jeg husker, kjørte vi stort sett de samme bussene til kampene. Men vi sto aldri sammen hjemme, og på flere kamper borte sto vi i to eller tre gjenger på forskjellige steder. Sang ustemt og bannet over hverandre. Vi var mange, men all uroen førte til at det bare ble patetisk.

Dessverre tok det altfor mange år før man forsto at det var helt latterlig at man skulle være tre supportergjenger på Kongsvinger. En gjeng med de eldste gutta, en for den normale kjernen og en for de som var litt mer Hard core. Rett og slett tragisk var det. Av og til forsøkte man å samle seg på noen bortekamper, men det endte bare med tull. Jeg erkjenner at en del av de eldre faktisk forsøkte å samle oss ved å dra i gang sangene på stadionene, men det var jo selvfølgelig noen som ikke aksepterte det, og da var bråket i gang - igjen.

Hva som skjedde etter århundreskiftet gidder jeg ikke skrive så mye om. Alle på forumet kjenner til det. Oppturen kom med Skogheim. En hver KILfan som har fulgt laget siden 80-åra fikk tårer i øyekroken av å se 600 supportere borte mot Eidsvold Turn. Eller hva med 5000 hjemme mot Ull Kisa? Likevel savner jeg den gamle gode tida. Da vi var i eliten og folk gikk mann av huse for å følge KIL rundt i landet.

Men tro meg. Vår tid er ikke over. KIL kommer alltid tilbake. Uansett, hvor KIL er om 5 år og hvor mange fans vi er så vil KIL alltid være noe av det viktigste for meg.

Rød til jeg dør!





Del på facebook
Kommentarer


Navn:
Tekst:
Spørsmål: 1+1=? (sikkerhet mot spam)
Siden er programmert og designet av Håkon Teigen Lund. All grafikk er laget av Magnus H Ruud