|
Glasskula: Åsane - Kongsvinger
|
Vi trenger litt 2003
Kula har tidligere omtalt den magiske 2003-sesongen da KIL var i en nervepirrende opprykks-duell mot UllKisa.
Vi sikret opprykket i siste serierunde foran 4000 tilskuere.
Det var en kald høstdag i oktober.
Det var glede, entusiasme, stolthet og vilje.
Kongsvinger gikk på vannet det året og vi klarte å bikke alle de jevne kampene i vår favør.
Det var ofte dårlige 1.omganger hvor vi lå under, men hvor vi stormet ut i 2.omgang og snudde kampene.
Det var Kai Olav Ryen, Espen Nystuen, Lars Erik Fremming og Patrick Holtet.
De lokale spillerne stod frem.
Det var ekte stolthet og vilje som ville gjort enhver tømmerhogger stolt.
Man skal grave dypt for å finne tømmerhogger-sjelen på Gjemselund i 2020.
Man skal lete lenge for å finne noe som minner om svart kaffe på bålet, stjerneklare himler, sprukne fingre, slit og blodsmak.
Hans Børli har sjeldent vært lenger unna, og alt av vinner-kultur ble pakket i en koffert og sendt med Kongsvinger-banen til fjernere strøk.
Nå står supporterne igjen på Gjemselund og ser toget forsvinne på andre siden av Glomma.
Snart er den bare et blinkende lys i det fjerne.
Et tåke-dis tetter seg til rundt festningen.
PostNord-tåka.
I kampen mot Sandnes Ulf gikk det akkurat slik vi fryktet.
De siste 10 minuttene ble litt for lange, og vår lokale venn fra Skarnes klarte å pirke ballen over streken. Det ble 1-1.
Vi kan diskutere oss grønne over forspilte sjanser.
Det var to poeng for lite.
Vi klarte ikke engang å mobilisere en siste sluttspurt, og det så faktisk ut som at middelmådig-plasserte smurfer ønsket seieren mer enn oss.
Det var ikke 2003 i den kampen heller.
Henning Danielsen spurte allerede etter to serierunder om når KIL skulle bli voksne nok til å takle de mentale og fysiske utfordringer som trengtes.
Etter 26 serierunder virker KIL-spillerne til å ha tatt ytterligere en slurk av ungdomskilden.
For hva er det egentlig vi har mistet i år?
Dette problemet startet faktisk ikke i år eller i fjor, eller året før der for den saks skyld.
En skremmende dårlig evne til å takle motgang har allerede preget dette laget over flere sesonger.
Men vi trengte kanskje ikke sprukne fingre når enkeltspillere som Guven og Ahamada dro de verste tømmerstokkene.
Når enkeltspillerne sviktet og tabbene stod i kø, så hadde vi ingen mental styrke til å snu skuta.
Det toget hadde allerede forlatt Kongsvinger stasjon.
Hva har vi egentlig gjort for å forbedre vår største svakhet de siste sesongene?
Hvorfor klarer vi ikke lenger å bygge en solid vinnermentalitet og vinnerkultur rundt klubben?
Jeg tror alle i og rundt klubben må ta et dypt mage-drag og gjøre seg noen grundige refleksjoner etter sesongen (uansett hvordan dette måtte ende).
Kanskje trenger vi noe annet enn lettbeinte teknikere som må leies rundt på Gjemselund-matta for å prestere.
Kanskje vi må slutte å skryte av den lokale forankringen når dette på ingen måte hever laget.
Kanskje vi trenger trenere som fremstår som noe annet enn snille barnehage-onkler med «Steinerskolen-mentalitet».
Kanskje vi må slutte å skryte av den utviklende spillestilen vår når snart halve Obos-ligaen spiller på samme måte, og vi er laget som takler spillestilen desidert dårligst.
Kanskje vi må slutte å hausse opp løpe-tester med Mapei (og annet fiksfakseri) når mange av problemene virker til å sitte mellom ørene.
Kanskje vi må reflektere over hvorfor vedtatt gode spillere opptrer som middelmådigheter i KIL.
Kanskje vi må anerkjenne at «hjertet i halsen»-fotballen ikke nødvendigvis skaper mest entusiasme.
Vi bør ydmykt trekke oss tilbake og si at vi overvurderte oss selv, egne ferdigheter, egen vinnervilje og mentaliteten i laget.
Det holder heller ikke at KIL presterer.
Vi må sitte på trammen å bite negler og håpe at andre lag (som er mindre enn oss på de fleste områder) kjører kjerra rett i myra.
Kongsvinger må gjøre jobben selv og håpe det beste.
Jobben starter allerede borte mot et Åsane-lag som på mange måter er det KIL ønsker å være.
Fintspillende, underholdene og utviklende.
Laget fra Bergen rykket opp gjennom kvalifisering i fjor og har egentlig ikke sett seg tilbake.
Åsane ligger i dag på en fin-fin 5.plass på tabellen og spiller en ball-besittende og morsom fotball.
Glasskula ser at vi trenger litt 2003-takter og sprukne fingre for å vinne dette oppgjøret.
Er det noe vi KIL-supportere vet så er det at den fint-spillende fotballen kan lugge litt hvis det andre laget legger seg bakpå.
Derfor skal også Kongsvinger ligge lavt og kontre Bergens-laget i senk.
Dette skal koste blod, svette og tårer, og enhver som tar på seg KIL-trøya skal ha skreket seg hese etter 90 minutter.
Kampen må være nedhogging av tømmerstokker i bitende kulde under en stjerneklar himmel, mens fingrene skriker av neglesprett.
Kampen må være Patrick Holtet som lumper ballen forbi Ull-Kisas keeper fra 40 meter.
Der har du identiteten din Espen Nystuen.
Glasskula ser at KIL vinner 2-1.
 Del på facebook
|
|
|
Kommentarer
|
|
|
|
|
|
